Bling bling - Ørepynt #2.

Jeg er nok inne i litt julemodus for tiden. Julegaver lages, pakkes og sendes nordover. På jobb er det stadig servering av julekaker i kaffepausen og hjemme er adventsstaken kommet opp.
Disse øredobbene ble til etter at jeg hadde ryddet litt i en skoeske med skinnrester og fant litt sølvfarget skinn.

 Jeg holder nok en knapp på den "vanlige" skinnfargen sammen med tinntråd til hverdags, men til fest er det fint med litt bling bling.

Pesk.

Det er ikke akkurat iskaldt i Oslo, og jeg drømmer om Sofia Jannok sin superfine pesk, og hvit kald vinter.

Pesk er som dere kan se ut fra bildene en kofte laget av reinskinn, gjerne reinkalvskinn. Pesken har ikke åpning framme, som ei kåpe, men trekkes over hodet. Pesken blir holdt inn i livet med et belte. Langs kanter og sømmer har pesken ofte påsydd dekor i form av tekstil, skinn, band eller dusker.

     (Bildet er linket) Mann og kvinne fra Karasjok i pesk. Bilde er fra boka Norges nasjonaldrakter fra 1852.

Man kan kanskje tro at man brukte reinkalvskinn til pesk av estetiske grunner fordi den ofte er tett og myk. Men på grunn av denne tettheten i en reinkalvpels, så transporteres vannet ut av skinnet, langs hårtuppene, og dermed veldig godt egnet til et ytterplagg..

                   (Bildet er linket) Carl von Linnè i samisk drakt som kan være en dork.

Hos en voksen rein er det mye mere luftrom i pelsen og egner seg derfor egentlig ikke så godt utovervendt i klær. Denne pelsen blir ofte brukt i dorken. En dork er på en måte det motsatte av en pesk,om man tenker på hvordan materialet er brult, fordi man syr den med hårsiden inn. Kroppsfuktigheten blir ført ut igjennom den luftige pelsen på skinnet og skinnet holdt dermed på kroppsvarmen, men ikke fuktigheten. Bruker man reinkalvspels til dork, har den ikke like gode egenskaper til å transportere vannet ut av plagget. (Forøvrig er det saueskinn som blir brukt mest til dork).

Reinkalvspels til pesk
Voksent reinskinn til dork

3 mnd lærlinge jubileum.

Nå har jeg snart vært lærling i bunadtilvirkerfaget i 3 måneder. Jippi! Jeg storkoser meg. Og jeg har lært så mye; teknikker, metoder, tolmodighet, nøyaktighet og en hel haug andre ting. Jeg har fått mange nye venner; pressa, sømmometeret, fingerbølen, voksen og tråkletråden.

Jeg gjør så mye spennende, retter bunader, syr en god del prøvelapper, øver på ulike sting og teknikker, syr deler av bunader. Og det er jo så mange fine bunader, med spennende historier om hvordan den er blitt til, eller hvordan den har utviklet seg over tid. I dag har jeg blandt annet sydd ferdig et forkle til en østerdalsbunad. Bunaden er komponert av Marie Aaen fra Tynset. Bunaden var en av to seirende bunader i en konkurranse om å lage en ny Østerdalsbunad i 1946.

 

Forkle til Marie Aaen bunad.

            Jeg har også sydd litt på et rutaliv, som jeg startet med for en stund siden. Råndastakk med rutaliv har sin opprinnelse nord i Gudbrandsdalen, og har vært i bruk fra tidlig 1800 og uavbrutt fram til i dag. Navnet Råndastakk kommer fra det lokale dialektuttrykket rånd, som betyr stripe, i og med at stakken er stripete.

Jeg har et lite ønske om at jeg skal bli ferdig med stakken til jul, slik at lillemor kan bruke den da.

(Bildet er linket) Rutaliv og råndastakk fra Gudbrandsdalen.

Jeg er så glad for at jeg enda skal være lærling i ett og et halvt år til.....får bare prøve å bremse tiden.

Perlebrodert armbånd.

Jeg broderte en liten åttebladsrose med Jamaica inspirerte farger for litt siden. Jeg fulgte straks på med et til perlebroderi, men denne gang med et litt annet fargevalg.

Utgangspunktet for mønsteret er et vevd skallebånd for kvinner fra Kautokeino. Jeg har endret litt mønsteret underveis.

 Broderiet ble fòret på baksiden med smårutet bomullsstoff, en knapp og hempe ble sydd på slik at jeg kan bruke det som et armbånd.

Det nærmer seg advent.

Den gang da mamma og pappa oppdaget at vi barna var i største laget for adventskalender, begynte jeg og min søster å gi til hverandre istedet. I år har vi også bestemt oss for at adventskalenderen også skal være julegaven til hverandre, dermed blir det også litt hjemmelaget i adventskalenderen fra min side.

Allerede tidlig i høst var jeg ute å plukket blader for å presse og bruke til datomerking på kalenderen. Synes det ble en ganske koselig kalender, med litt nostalgisk preg kanskje....

I disse førjulstider er det ikke bare bare å ha en blogg basert på ting du lager selv. En god del av det jeg lager for tiden, kommer til å ligge under juletrær rundt om i det ganske land. Jeg vil jo nødig avsløre hva jeg gir bort i år, og dermed er dette ikke egnet bloggstoff.

Strikket bord fra Varanger.

På jobb fikk jeg i oppgave å vise at jeg behersket mønsterstrikk med to eller flere farger.Jeg valgte meg ut et par votter med mønster fra Varanger. I utgangspunktet var mønsteret til en barnehånd på ca 10 år. Det tok litt tid før jeg oppdaget at mønsteret ikke stemte overens med rapporten som var tegnet opp. Jeg måtte legge til 8 masker slik at mønsteret stemte overens med rapporten.
Da jeg hadde strikket den første borden, og skulle merke av til tommelen tok jeg "votten" i nærmere øyesyn...

.....votten viser seg å passe til en gorilla, og siden jeg ikke kjenner noen med så store hender felte jeg av og avsluttet prosjektet. Mønsteret virket merkelig, uproposjonert og med rapportfeil, men jeg fikk nå vist at jeg kunne strikke og gjøre om på mønster.

 Mønsteret fant jeg forøvrig i Heidi Fossnes bok om Håndplagg til bunader og folkedrakter.

Hals av strikket genser.

En gammel loppisgenser kan fint toves i maskin og klippes ned til en hals til småtten. Resten av genseren skal bli deler av årets julegaver, og kan ikke røpes før etter jul.... Genseren var strikket av shetlandsull, og er dermed veldig varm og god.